Den planlagte veien skal føre trafikk bort fra bebyggelsen mellom Laukslett og Sørbotn

På onsdag skal kommunestyret avgjøre hvorvidt strekningen på bildet skal finansieres ved bruk av bompenger eller ikke. Byrådet er klar på at dette er et statlig ansvar og avviser bompenger. Det kan virke som om opposisjonen raser, og med god hjelp fra det som ofte er Nord-Norges egen sosialdemokratiske tidsskrift, hagler beskyldningene. At knallhard retorikk ikke følges opp av gode politiske resonnementer synes å være hovedregelen blant kritikerne.

Både Nordlysredaktør, Anders Opdahl, og kommunestyrerepresentant, Stein Gunnar Bondevik (Ap), nærmest latterliggjør at Øyvind Hilmarsen henter støtte for byrådets standpunkt i kommentarfelt i media og på Facebook. Selv om man ikke skal legge for mye i diverse ytringer på diverse kommentarfelt, er det med på å tegne et bilde. Et bilde av at over 36 % stemte på et parti som var – og er – imot å tvinge folk gjennom en bomring, og et bilde av at over 50 % stemte på en allianse som mener det samme. Jeg våger å påstå at sosialdemokrati ikke er en ideologi – eller en måte å tenke politikk på, men heller en slags oppskrift for hvordan få makt. At sosialdemokrater så åpenbart avviser folkeviljen gjør meg derfor forundret. Poenget til Hilmarsen er at det er stor sannsynlighet for at et flertall av Tromsøs befolkning ikke ønsker å bli tvunget til å betale for å komme seg inn og ut av Tromsø. Det må man ta hensyn til.

“De hevder at bompenger er nødvendig fordi det å bygge vei er et spleiselag mellom kommune og stat. De tar feil.”

Det som kanskje er mest irriterende – og arrogant – med kritikernes retorikk, er den manglende respekten for folk sine penger. De hevder at bompenger er nødvendig fordi det å bygge vei er et spleiselag mellom kommune og stat. De tar feil. De skal gjerne mene at bompenger er nødvendig, men det må isåfall være fordi at det å bygge vei er et spleiselag mellom skattebetalerne og de som må kjøre inn og ut av Tromsø. Hvis Arbeiderpartiet skal være tilhenger av bompenger kan de i det minste være tøff nok til å la være å gjemme standpunktet sitt bak fine ord om spleiselag, fellesskap og andre ord som ikke betyr noenting som helst.

Mitt utgangspunkt er at jeg er negativ til bompengefinansiering dersom det ikke finnes bomfrie alternativer. Det er to og en halv grunn til det. Den halve er at bilister betaler ganske mye (mange vil si mer enn nok) avgifter fra før. Videre er bompenger en avgift som rammer alle – uavhengig av inntekt og formue – like hardt per gang man må kjøre gjennom bommen. Men viktigst er det at politikkens eneste løsning på utfordringer ikke kan være økte skatter og avgifter. Da kunne vi like gjerne sluttet med politikk og latt administrasjonen øke en avgift ved behov. Tromsø Høyres overordnede budskap i valgkampen var at Tromsø trengte en ny kurs. Den nye kursen innebærer at økt eiendomsskatt ikke er riktig medisin mot røde tall i budsjettet, og på samme måte er ikke bompenger riktig medisin mot at staten ikke tar skikkelig ansvar for sine veier. Det blir ikke mer riktig av at Tromsø prioriteres bort i fylkeskommunens budsjetter.

Avslutningsvis kommer et lite hjertesukk. En statlig samferdselspolitikk der man gir lokalpolitikere mulighet til å innføre bompenger for at en veistrekning skal bli prioritert tidligere enn den eller ville gjort er latterlig smart. Latterlig, fordi man legger et statlig ansvar på lokale politikere. Smart, fordi man sparer penger ved å gi regningen til bilister og kommer unna med det. Fordi lokalpolitikerne får skylda.

Ikke noe provoserer meg mer enn idrettsutøvere som reiser til Latvia for å spille poker, skal Trond Giske ha sagt under et seminar i Stavanger.

I Aftenposten begrunner Giske dette med at når Northug spiller poker i utlandet undergraver han Norsk Tipping sin (monopol)virksomhet der store deler av inntektene brukes på norsk breddeidrett.

Trond Giske og Arbeiderpartiet har all mulighet til å lage lover for å bestemme hva Petter Northug kan – og ikke kan – gjøre i Norge. Hva Petter Northug gjør når han er i Latvia har Trond Giske og Arbeiderpartiet ingenting med.

En annen interessant tanke er hvor mange som kunne tenke seg å bli langrennsstjerner i verdensklasse hvis prisen man må betale er å ha Trond Giske moralske pekefinger rettet mot seg, ikke bare når man er i Norge og når man går langrenn, men også på fritiden.

Petter Northug er en idrettsprofil som jeg er sikker på mange unge i Norge lar seg inspirere og motivere av, og at han viser at selv mannen som gikk sidelengs over målstreken under VM-staffetten i Holmenkollen kan gjøre andre ting enn å gå på ski tror jeg er mer til insirasjon enn til skade.

Løsningen på Giskes problem er imidlertid ganske enkel: Legaliser pokerspill i Norge! Da kan Petter og alle andre som idag spiller poker i utlandet bruke pengene sine i Norge.

Jeg skal forøvrig på ferie til Praha og Trond Giske skal ikke se bort ifra at jeg stikker innom et casino eller to for å prøve å bli rik. Lurer på om det provoserer han like mye som at Petter Northug spiller poker i Latvia. Isåfall blir det casino hver kveld!

Hvorfor vil Høyre måle elevenes kunnskap?

Her er svaret fra Henrik Asheim:

På grunn av at enkelte aspekter ved saken ikke kom godt nok frem ønsker jeg å presisere Høyres vedtak.

Og få flere fremmedspråk inn i barneskolen, i tillegg til engelsk, betyr ikke at elevene nødvendigvis skal lære om kasus og sterke og svake verb. I andre land har man forsøkt å tilby språkopplæring som en del av andre fag, med gode resultater.

I tillegg finner jeg det viktig å understreke at Høyre ikke under noen omstendigheter vil svekke undervisningen i matematikk, norsk og engelsk. Høyres anser de grunnleggende ferdighetene (lesing, skriving og regning) som de aller viktigste for elevene i barneskolen.

Hvordan flere fremmedspråk kan bli en del av hverdagen til norske barneskoleelever håper jeg blir diskutert slik at man kommer frem til en best mulig løsning. Slik vil norske elever bli klar når de skal konkurrere mot elever fra andre land om fremtidens arbeidsplasser.

Jeg stiller til valg for Tromsø Høyre med et ønske om at politikerne i byen skal ta færre valg på vegne av folk i Tromsø. Høyres politikk bygger på en tro på enkeltmenneskets evne til å ta egne valg, og hver enkelts evne til å gjøre sin hverdag best mulig.

Derfor er jeg for at alle elever og foreldre skal bestemme selv hvilken skole de ønsker å gå på. Politikk som tror at personer i byens rådhus er bedre egnet til å velge skole, enn elever og deres foreldre, er politikk jeg ikke tror på.

Det er ikke bare elever som bør ha mer valgfrihet. Om man er misfornøyd med hjemmehjelpen, sykehjemmet eller støttekontakten må man ha muligheten til å velge bort det man er misfornøyd med. Om man velger å få hjelp av et menneske ansatt i det offentlige eller i det private er irrelevant. Det offentlige skal betale uansett hvilket alternativ man velger. Det gir reell valgfrihet uavhengig av størrelsen på lommeboka!

Jeg stiller til valg for å bruke mer tid på innholdet i skolen, og mindre tid på å velge skole. Jeg stiller til valg for å bruke mer tid på innholdet i omsorgen, og mindre tid på å velge omsorg. Jeg stiller til valg for å sørge for gode valgmuligheter, framfor å velge på vegne av innbyggerne i Tromsø.

Om du vil følge med på hva som skjer, og hva jeg skriver frem mot valget har jeg opprettet en page på Facebook.

Se Unge Høyres første valgkampfilm 2011: Du gjør en forskjell

Derfor er det negativt at venstresiden vegrer seg fra å offentliggjøre informasjon om skoler. Det være seg resultater, utfordringer og løsninger. Om man offentliggjør mest mulig informasjon om alle skolene i Norge vil man ha et nytt, og bedre verktøy for å gjøre norsk skole bedre. I en situasjon der en skole har sørget for at 1. klasse har blitt bedre å lese, vil andre skoler - der elever sliter med å lese – ha tilgang til informasjon om hva denne skole har gjort. Om man holder informasjonen innenfor skolegårdens grenser vil man ikke ha denne muligheten.

Åpenhet er ikke bare til fordel for forholdet mellom skoler, men også for forholdet mellom skolen og foresatte. Familien er det naturlige stedet for oppvekst, men skolen er en viktig del av det. En skole som gir foreldre de beste forutsetninger for å å vite hva deres barn er flinke på, og hva de bør jobbe mer med, er en skole som gir barn mulighet til å utvikle seg.

For en tid tilbake overhørte jeg en diskusjon i en badstu etter en svømmetur, der den ene (åpenbart en far) var fortvilet over å ikke vite hva han skulle gjøre for å hjelpe sønnen sin til å jobbe selvstendig og å forstå det de holdt på med på skolen. Som oftest endte det med at faren gjorde leksene for sønnen sin, og det blir det nok ikke mye lærdom av. Men når skolen ikke klarer å se hver enkelt elev, og når skolen ikke klarer å kommunisere med faren for å hjelpe han til å hjelpe sønnen sin, er det forståelig at det blir vanskelig. Her må man forvente bedre samarbeid mellom skoler og foreldre.

Åpenhet gjennom offentliggjøring av informasjon og godt samarbeid mellom hjemmet og skolen er en forutsetning for at norsk skole skal lære mer av seg selv. Om man ikke klarer å se at man går feil vei, vil man aldri finne frem.

Kunnskapsløftet, som i sin tid var et resultat av at Høyres Kristin Clemet var utdanningsminister, sikret mer fokus på lesing og skriving som grunnleggende ferdigheter, og har ført til at norske elever har blitt flinkere å lese. Det har likevel ikke vært nok og resultatene er fortsatt ikke noe å skryte av, men man kan ikke forvente mer når det er de rød-grønne med Kristian Halvorsen i spissen som bestemmer.

I dag forventer man at alle 6-åringene som begynner på skolen skal lære akkurat det samme, på like lang tid. Det sier seg selv at det er umulig. For mens de elevene som allerede har lært alfabetet blir lei av å gjenta det, synes andre det er alt for vanskelig. Konsekvensen er at halvparten av elevene har lyst til å gjøre andre ting enn å følge med. I tillegg finnes det noen som ikke har de samme forutsetningene som andre for å konsentrere seg.

Følgelig vil de flinke elevene miste motivasjon til å lære fordi de ikke får utfordringer, og de elevene som ikke klarer å følge med fordi det er for vanskelig vil bli hengende etter. Norsk skole er i for mange tilfeller, altfor dårlig til å ta tak i de som blir hengende etter. Når disse begynner på ungdomsskolen blir det enda verre. Og når de til slutt gjør et forsøk på videregående slutter de. Samtidig prøver Kristin Halvorsen febrilsk å finne ut hvorfor det er 1/3 frafall i videregående skole. Wonder why…

Løsningen er å tilby undervisning tilpasset hver enkelt elevs nivå fra 1. klasse. På denne måten vil alle elevene få utfordringer. De elevene som er flinke vil på denne måten motiveres, men det viktigste er at de som sliter vil sikres å nå et minimumsnivå før de når ungdomsskole og videregående. Problemet er ikke løst. For i et klasserom fylt med 25 vidt forskjellige 6-åringer – og én lærer – vil dette være bortimot umulig.

Løsningen er veldig åpenbar, men – forståelig nok – tung å svelge for mange. Man er nødt til å dele klasser i de forskjellige fagene inn etter nivå. Det er den beste og sikreste måten å sørge for at hver enkelt elev for undervisning tilpasset sitt nivå. Hvis det når hadde vært tid for en kommentar fra Arbeiderpartiet, ville den vært noe sånt som:” Du vil lage egne taperklasser!” Den har jeg hørt altfor mange ganger.

Ærlig talt. For det første har jeg aldri, og kommer aldri, til å påstå at en elev er en taper fordi han ikke er ment å bli akademiker. For det andre er heldigvis alle elever forskjellige. Mens noen er flinke i norsk, er andre flinke i engelsk eller matematikk. Og om en elev i en klasse som ikke er på det høyeste nivået blir kjempeflink er det ingenting i veien for å bytte klasse.

For det tredje er individskolen med nivådelte klasser et forsøk på å gjøre alle elevene motiverte og å gi utfordringer slik at skolen ikke skal stå i veien for at hver enkelt elev så flink som han eller hun kan. En skole som sikrer at alle elevene kan bli så flink som overhodet mulig er en skole som bare skapet vinnere! Og hvis Arbeiderpartiet kaller de som ikke er veldig flink på skolen for tapere, hva kaller de da den 1/3 som dropper ut av videregående og som (ifølge statistikken) ender opp uten jobb og må på NAV for å få hjulene til å gå rundt? Dette er et av de største sosiale problemene i Norge, og nye løsninger på problemet skal ikke stoppes av Arbeiderpartiets retoriske lureri!

Det er på tide å bygge for fremtiden og jeg vil gjøre mitt for å bygge trappen. Forhåpentligvis vil mange elever nå toppen i årene som kommer.

Samtidig som Arild Hausberg og flertallet i kommunestyret takket nei til 11 sykehjemsplasser står 57 pleietrengende i kø for å få plass på sykehjem.  Hvorfor takket de nei?

“Ja det er vår politikk at disse tjenestene skal drives i kommunal regi,” sa ordfører i Tromsø, Arild Hausberg.

Tromsø kommune mangler altså 57 offentlige sykehjemsplasser, men vil ikke gå med på å betale slik at 11 av disse får plass på et privat sykehjem. Plassene er der, det eneste som mangler er pengene. Og når kommunen tar seg råd til å bruke penger på Tromsø IL og Kulturhuset så bør de vel strengt tatt ha råd til sykehjemsplasser. I min bok er iallefall en verdig eldreomsorg viktigere å ha nok penger til enn det aller meste, for en kommune. Men dette er altså Arbeiderpartiets politikk.

Høyres politikk er det motsatte. Her prøver venstresiden seg ved å rope om privatisering, men det er ikke snakk om å privatisere dagens offentlige tilbud. Det er snakk om å benytte seg av de private aktørene som finnes for å gjøre køene kortere!

Arbeiderpartiet snakker ofte om at alle skal ha de samme mulighetene, og det er jeg enig i. Men samtidig som Arbeiderpartiet – sammen med SV og Sp – sitter på sin høye hest og nekter folk å ta i bruk private aktører, vil noen ha mulighet til å velge et privat sykehjem. For mens alle pleietrengende som ikke har råd til å betale for sin plass må stå i kø, for å få en offentlig sykeseng, kan de som har masse penger (representert av den røde mannen på bildet) betale seg forbi køen, og inn på et privat sykehjem.

Kanskje er det ikke Arbeiderpartiets politikk, at alle skal ha de samme mulighetene?

En ting skal være helt klart. Offentlige arbeidsplasser i form av lærere eller leger er veldig bra og det bør være et offentlig ansvar å sørge for de institusjonene nevnt over, men et offentlig monopol på disse tjenestene virker muligens mot sin hensikt.

Forskjellen på et offentlig sykehjem og et privat sykehjem er at det offentlige ikke trenger å gå med overskudd. Kommunen bruker de pengene det koster å drive sykehjemmet, så lenge kommunen har penger, uten at de ansatte trenger å være redd for at sykehjemmet skal gå konkurs.

De som driver et privat sykehjem må derimot sørge for at de har nok penger til å betale sine ansatte, samtidig som de må sørge for hele tiden å kunne gi et godt tilbud slik at folk ønsker å benytte seg av nettopp dette sykehjemmet. Om man ser for seg to private sykehjem som konkurrerer om å gi det beste tilbudet til sine pasienter, vil de gjøre det de kan for å bli bedre og billigere. For at noen skal orke å drive et sykehjem må de selvfølgelig tjene penger på det, ha penger til å betale sine ansatte og ha penger til å utvikle sykehjemmet for å bli enda bedre.

Når rød-grønne politikere rundt om i hele landet nekter å bruke private aktører blir det ikke veldig mange private aktører. Samtidig vet vi at offentlige sykehjem ikke trenger å presse ned priser og sikre bedre kvalitet for å overleve. Dermed mister man de mulighetene konkurranse skaper, der offentlige sykehjem kan lære av private sykehjem for å bli billigere og bedre. Hadde offentlige sykehjem blitt billigere og bedre ville det i sin tur åpnet for å finansiere flere senger på sykehjemmene.

Poenget er at profitt ikke er negativt. Når sjefene i en privat bedrift av, hvilket som helst slag, tjener masse penger på bedriften sin betyr det at de har skapt noe som menneskene i Norge ønsker. Det betyr at de har skapt et tilbud eller et produkt som er billigere og bedre enn de andre tilbudene og produktene, slik at folk har valgt å bruke penger på det.

Et glimrende eksempel er Ingvar Kamprad som har tjent usannsynlig mye penger på IKEA. Han ville skape en bedrift som kunne tilby møbler og interiør billigere enn noen andre. Følgene ble at Ingvar Kamprad ble rik, Bohus, Skeidar og Møbelringen måtte bli billigere og bedre for å ikke forsvinne og den viktigste følgen er at folk fikk billigere møbler.

Om et privat sykehjem tjener masse penger betyr det at de har gitt pasientene noe de vil ha.  Det finnes ingenting slemt med det!

Medias fokus på skattelistene går over stokk og stein. Forhåpentligvis tar vi et par skritt i privatlivets retning og om vi her heldig slipper vi galskapen til neste år.

Ha en aldeles fortreffelig dag!